Chercheur Notant des Données dans son Cahier
défenses naturelles

ZENDIUMS
HISTORIE

ZENDIUMS
HISTORIE

ZENDIUM
– I FORKANT INNEN TANNPLEIE

Da Zendium kom på markedet i 1979, representerte virksomheten en helt ny tilnærming: å styrke munnens naturlige beskyttelse. I dag er Zendium fortsatt i forkant av biovitenskapen ettersom vi fortsetter å finne ut mer om tannkremens positive effekter i munnen.

line5-1
bioscience scandinave

EN BANEBRYTENDE
OPPDAGELSE

Det var mikrobiologen Henk Hoogendoorn som fikk ideen til Zendium, da han forsket på spyttets bemerkelsesverdige naturlige beskyttelse mot infeksjoner og sykdommer. Han påviste at reaksjoner med enzymer førte til dannelse av naturlige bakteriedrepende stoffer som beskytter mot sykdomsfremkallende bakterier i plakk.2

line5-2
Tubes à Essai avec Enzymes et Protéines

Å FINNE DEN
OPTIMALE BALANSEN

Dr. Hoogendoorns teorier gikk ut på at en tannkrem med den riktige kombinasjonen av enzymer og proteiner kan styrke munnens naturlige beskyttelse mot bakterier.3,4 Formelen hans ble forfinet og testet helt til han fant den optimale balansen: en banebrytende tannkrem ved navn Zendium. I dag har vitenskapelige fremskritt ved hjelp av neste generasjons sekvensering fortalt oss enda mer om den positive effekten som Zendium har på bakterieartene i munnen.5

line5-3
Carte de la Scandinavie

ZENDIUM – VAREMERKET
MED STØRST TILLIT*

Zendium har en lang historie i Skandinavia med til sammen 35 år med publisert forskning, og har blitt det varemerket som har størst tillit innen munnpleie i regionen.6 Vi vet nå at et mikrobiom i balanse er nøkkelen til helse.7 Målet vårt er å få enda dypere forståelse av det orale mikrobiom og levere produkter som beskytter munnen på en naturlig måte.

REFERANSER

  1. van ‘t Hof W, et al. Monogr Oral Sci 2014; 24:40–51;
  2. Hoogendoorn H, et al. Caries Res 1977;11:77–84;
  3. Rotgans J, et al. Caries Res 1977:11:123–124;
  4. Rotgans J & Hoogendoorn H. Caries Res 1979;13:144–149;
  5. Adams SE, et al. Sci Rep 2017; 7:43344;
  6. Unilever, egne data;
  7. Kilian M, et al. Br Dent J. 2016; 221(10):657–666.
Back to top